Alt på siden er copyright ©
Dette er historien om ett veldig spesielt marsvin.
Fanny kom til oss i august 2000. Da hadde vi mistet tre marsvin på ett år. Vi dro til dyrebutikken og der hadde de bare ett jentemarsvin igjen, det var Fanny og hun var 6 måneder gammel. Jeg syns det var litt gammelt, men Charlotte på 14 år fikk overtalt meg til å kjøpe henne. Så gikk det ikke lenge før hun var vår kjæledegge nummer en!!! Til og med Lene på 18 år begynte å kose med henne og ta henne ut av buret selv om hun aldri hadde gjort det med noen av de andre marsvinene våre. Christine på 8 år var helt vill etter Fanny! Etter ett par uker fant vi ut av vi hadde lyst til å parre henne. Det var mange som ville ha marsvinunger og vi ville gjerne ha en jente til som Fanny kunne bo sammen med.
Fanny fikk kose seg i tre hele uker med to brødre som bor i nærheten. Etter bare en liten stund forsto vi at det var babyer i magen hennes. Hun ble tykkere og jeg kjente små ”bobler” når jeg holdt henne på magen. Kjempespennende. Nå fikk faktisk jeg og Fanny enda bedre kontakt, jeg tok henne ut av buret hver dag og lå på sofaen og koste med henne.
Vi har blitt verdens beste venner. (Hun tisser og bæsjer nesten aldri når hun er ute av buret selv om det kan bli en lang middagslur på mammas fang. Når hun må på do småbiter hun meg. Da vet jeg at hun vil inn i buret sitt igjen.) Fanny ble tykkere og tykkere. Det som var litt rart var at det bare sparket på den ene siden av magen hennes. Så syns jeg at det var på tide at hun fødte, men tiden gikk og jeg trodde aldri det skulle skje.
Fanny var i fin form gjennom hele svangerskapet, hun hoppet og spratt og spiste masse deilig mat og grønnsaker. Men, på lørdag morgen, 4. november, våknet jeg og så en stor marsvinbaby som lå død i buret til Fanny. Det var en jente så jeg, hun var nydelig, akkurat de samme fargene som mammaen sin.
Fanny hadde spist opp hele morkaken og det var ingen rester etter fødselen annet enn den lille søte døde babyen. Jeg tok babyen ut av buret og så på henne, undersøkte henne og veide henne. Hun veide 120 gram og var helt perfekt. Jeg tror nok hun døde under fødselen for hun var veldig livlig i magen kvelden før. Det var veldig trist og jeg var lei meg på Fannys vegne for nå hadde hun ingen baby å kose seg med. Nå har Fanny det bedre, jeg tror hun har kommet over den værste sorgen, men hun gråt nok litt den første kvelden.
Jeg sendte en mail til Nanna og Per fordi jeg følte meg så trist og ikke visste hva vi kunne gjøre senere med Fanny. Men nå har jeg fått ett kjempekoselig svar tilbake og jeg gleder meg til Fanny og Krekling (en av de to brødrene) skal få en koseuke sammen om ikke lenge. Neste gang går det helt sikkert bra og det skal vi fortelle om til alle dere som leser barnesiden.
Hilsen Cecilie, Lene, Charlotte og Christine i Norge.
Fanny kom til oss i august 2000. Da hadde vi mistet tre marsvin på ett år. Vi dro til dyrebutikken og der hadde de bare ett jentemarsvin igjen, det var Fanny og hun var 6 måneder gammel. Jeg syns det var litt gammelt, men Charlotte på 14 år fikk overtalt meg til å kjøpe henne. Så gikk det ikke lenge før hun var vår kjæledegge nummer en!!! Til og med Lene på 18 år begynte å kose med henne og ta henne ut av buret selv om hun aldri hadde gjort det med noen av de andre marsvinene våre. Christine på 8 år var helt vill etter Fanny! Etter ett par uker fant vi ut av vi hadde lyst til å parre henne. Det var mange som ville ha marsvinunger og vi ville gjerne ha en jente til som Fanny kunne bo sammen med.
Fanny fikk kose seg i tre hele uker med to brødre som bor i nærheten. Etter bare en liten stund forsto vi at det var babyer i magen hennes. Hun ble tykkere og jeg kjente små ”bobler” når jeg holdt henne på magen. Kjempespennende. Nå fikk faktisk jeg og Fanny enda bedre kontakt, jeg tok henne ut av buret hver dag og lå på sofaen og koste med henne.
Vi har blitt verdens beste venner. (Hun tisser og bæsjer nesten aldri når hun er ute av buret selv om det kan bli en lang middagslur på mammas fang. Når hun må på do småbiter hun meg. Da vet jeg at hun vil inn i buret sitt igjen.) Fanny ble tykkere og tykkere. Det som var litt rart var at det bare sparket på den ene siden av magen hennes. Så syns jeg at det var på tide at hun fødte, men tiden gikk og jeg trodde aldri det skulle skje.
Fanny var i fin form gjennom hele svangerskapet, hun hoppet og spratt og spiste masse deilig mat og grønnsaker. Men, på lørdag morgen, 4. november, våknet jeg og så en stor marsvinbaby som lå død i buret til Fanny. Det var en jente så jeg, hun var nydelig, akkurat de samme fargene som mammaen sin.
Fanny hadde spist opp hele morkaken og det var ingen rester etter fødselen annet enn den lille søte døde babyen. Jeg tok babyen ut av buret og så på henne, undersøkte henne og veide henne. Hun veide 120 gram og var helt perfekt. Jeg tror nok hun døde under fødselen for hun var veldig livlig i magen kvelden før. Det var veldig trist og jeg var lei meg på Fannys vegne for nå hadde hun ingen baby å kose seg med. Nå har Fanny det bedre, jeg tror hun har kommet over den værste sorgen, men hun gråt nok litt den første kvelden.
Jeg sendte en mail til Nanna og Per fordi jeg følte meg så trist og ikke visste hva vi kunne gjøre senere med Fanny. Men nå har jeg fått ett kjempekoselig svar tilbake og jeg gleder meg til Fanny og Krekling (en av de to brødrene) skal få en koseuke sammen om ikke lenge. Neste gang går det helt sikkert bra og det skal vi fortelle om til alle dere som leser barnesiden.
Hilsen Cecilie, Lene, Charlotte og Christine i Norge.
